Ute på Tur: mai 2016

Fem høye dager i Lyngen

John Giæver inviterte meg med på lyngentur. Han og Lyngenguttan har holdt på i mange år, så det var en ære å bli tatt opp i gjengen som medlem. Jeg så fram til en Jiehkkevarritur - min 50. i rekken, så jeg var jo lett å be. Russevarmen kom tidlig i år, og vi var nokså spent på hvordan det gikk med sneen. Og hva med skredene? Hadde de gått, eller måtte vi ta store forholdsregler?

Imagaisa

Det viste seg at gjengen ikke var gira på ørtidlige avganger, så det var litt utpå dagen vi starta fra Djupen i Lakselvdalen med sikte på Imagaisa via Kjøkkentrappa som fører opp fra Steindalsbreen til toppen.

Oppstilling m selvskudd.

Det var lite sne innover vegen og opp lia var det fortsatt snaut, men så fikk vi brukbare forhold. Her er vi alle samlet. Lyngenguttan har flere medlemmer, men ikke alle var kommet ennå, og senere i uka måtte andre dra.

Nallangaisa bak til venstre og Sfinzen til høyre.

Innover Ellendalen var det etter en nokså tett skog fint terreng og stadig fastere føre.

Lakselvtindene med et glimt av den Himmelske freds plass midt i bildet.

Imbodentind

Vi tar de østre partier av Imagaisa i øyensyn

Øverst på Steindalsbreen bar det hardt føre. Alle partier bortvendt fra sola var isete harde. Vi satte ut nedover breen og inn øst om Imagaisa for å ta "Kjøkkentrappa" - den steile breen direkte opp til platået.

Bandet på egga mellom østre og vestre deler av Imagaisa

Da vi fikk Kjøkkentrappa i øyensyn der den lå steinhard i skyggen, bestemte vi oss for å gå opp etter gamle spor - hardt nok der også - til bandet. Øverst måtte skiene av. Jeg rekonoserte vestover mot hovedtoppen og fant den farbar. Andre dro opp på de to østre toppene.

Imagaisa hovedtopp.

Etter denne utflukten tok et parti seg ned derfra vi var kommet, men mitt parti tok oss inn i skyggen og runda opp på hovedtoppen. Hardt, og særlig bratt i skyggen midt i bildet.

John Giæver

Vi har begynner nedturen fra Imagaisa med Guhkkesgaisa som hovedmotiv

Fra det vestre platået på Imagaisa og ned er det et par muligheter, en ned vestegga med skare og stein, to direkte ned henget. Her er det bratt og bare gode betingelser gjelder. Nå hadde våtskredet gått og banen klar.

Her skal vi til å sette utfor

Jeg husker Rita, Ine-Lill og Alain satte ut der for noen år siden, men jeg tok ryggen og fikk riper i skia. Nå ble det henget. Omsider ble det slakere og svingene penere.

Lys og skygge under Imagaisa

Rennet ut dalen til Djupen gikk fint. God snø og liten risiko for gjennomslag.

50. gang på Jiehkkevarri - 3. mai

3. mai var saken klar: Vi skulle på Jiehkkevarri. Valget falt på ruta innover Goverdalen og opp via Sydvestbreen. Det var usedvanlig lite sne innover, mye bæring og mange kroker og bøyger før vi nådde innsteget. Men også her ble det bæring, og det opp ura til vi var høyt i første henget. Lite sne var det helt til innsteget på breen. Kampesteinene i morenen var "tredoblet" siden 2013 og forrige tur.

Over henger breveggen truende. Vi kliner oss opp til fjellsiden på motsatt side.

Nedre del av Sydvestbreen er rimelig rolig. Vi holder oss unna både øst og vestside. Men varmen til tross - igen våtskred eller kalvinger fra fjell eller bre.

Øvre parti i Sydvestbreen er bare morsom med sine flotte formasjoner.

Oppe over henget har vi nådd 1500 høydemeter. Det er bare lett stigning innover til toppen. Ungdommen på 50 + tok en tur opp på Sydtoppen. Jeg mot toppen min.

Klar for hvil og matpause på toppen av brehenget - 1500 moh

Klar for "toppstøtet"

Femtiende gang - og stor jubel for meg. (selvutløser)

Denne gjengen tar nesten kaka når det gjelder tiljubling for runde talls bestigninger, men jeg må sende en tanke til alle jentene som kasta meg opp i lufta på den 40. turen. Det kanskje står høyest!

Glad men fattet. Turen skal fortsette over Kveita. Det er langt igjen

Ned fra toppen var det igjen hardt. Vi rente ut til nabben rett over Salen, men skar så (litt for lavt og for bratt) av i retning Balkongen rett over de Hengende hager. Her skulle vi tatt retning mot Balkonen lenger opp på breen og derved kommet over til Salen uten risiko for å skli ut.

På Kveita. Jiehkkevarri bak

Det ble diskusjon om hvor vi skulle legge vegen videre. Are ville så gjerne ut Fugledalen, mot det talte nedfart i solhelling og spørsmålet om det var sne nok nede på grussletta til å komme ut mot vegen. Vi tok sjansjen. Hva Fornesdalen kunne tilby oss vet vi dermed ikke.

Tilfeldig oppstilling av Lyngenguttan rett ved snuten på Fugledalsbreen, og med nordveggen på Jiehkkevarri bak.

Så viste det seg nokså bløtt og løst nedover til Fugledalsvatnet, men det gikk. Ned langs fossen til grussletta var det lite å glede seg over, men ut over sletta var det sne tilstrekkelig. Det var griseflaks.

Rasmustind 4. mai

Denne dagen var grå og våt. Halve gruppa snudde på bandet, de andre gikk opp i nokså ulikt føre og sikt. Men kom velberga ned.

Rådslaging på bandet under Rasmustind

Fastdalstind 5. mai

Nå hadde vi skiftet bosted. De to første dagene på hytta til Are i Jøvik , nå "Stasjonen" til Anton Giæver på Lyngseidet. Forbilledlig pusset opp og ikke mindre forbilledlig lånt ut til oss! Takk til Are og Anton! Det var fremdeles mildt, men klarværet var så som så. Så dermed ble det opp til Rottenvikvatnet.

Sprekingene valgte Kjostind. Det ville jeg også gjort om ikke Fastdalstind for min del var ubesteget. (Sprekingene tok Fastdalstind som dessert.)

Pause med benk ved Rottenvikvatnet

Lett og grei tur til toppen. Fint å renne ned, og mange mennesker! Skulle bare mangle. Også potensielle utenlandske guider som så an forholdene.

Samtale med østerisk guide

Tafeltind 6. mai

Min siste tur i Lyngen på ski - i alle fall dette året (tror jeg), gikk opp til en kjær topp som jeg første gang var på i 1978. Fra toppen har man man rasende fin utsikt, ikke bare ned på mindre topper, men også opp på de store. Perspektivet blir flottere enn fra de høyeste. Og så fant vi sne helt fra parkeringsplassen nede i Koppangen!

John og Baard ved første rast

Koppangsbreen - på veg mot "Vagleskardet"

Vagleskardet trenger vel en forklaring. Det fikk navnet for lenge siden fordi vi var usikre på hva som var Strupskardet og hva som var navnløst. Så da gjorde vi selvtekt og døpte bandet mellom Strupbreen og Stortindbreen. Navnevalget skyldes to ting: en at det vagler seg mange små topper og steiner på dette lave bandet mellom Tafeltind og Store Lenangstind, og to at vi var så varme og daffe at vi satte oss til å sove i sola som høner på vaglet - og det i hele 5 timer!