Fjorårets ritt kunne ikke bli verre. Søla skvatt, og enhver før løpet gjenkjennelig person ble bokstavelig talt visket ut i søle, og kunne snart ikke gjenkjennes på annet enn banning, stønn og metalliske og hjerteskjærende lyder fra en stygt behandlet sykkel.
Og så var håpet for årets ritt bare sol og varme og tørre stier. Men det er som på sjøen, det kommer alltid tre store bølger før det roer seg, og skitværet fortsatte altså i år.
Det regnet og det var kaldt, fingrene og føttene ble blå, kroppen skalv og tennene knaset i sand og sprukken emalje, gammel amalgam og skjøre plastfyllinger. Og stakkars sykkel. Dette er akkurat like morsomt som å kjøpe seg en ny sykkel for rett og slett å slå den i stykker utenfor i gata foran naboene - og så er det mye billigere!
Men melder man seg på igjen? Hvem vet?
